Arktisk røye (Salvelinus alpinus), også kalt røye, röding (SE), bleikja (IS), fjeldørred (DK) og char(r) (EN) er en fisk i laksefamilien (Salmonidae).

Røya er anadrom, selv om den først og fremst er en ferskvannsfisk. I Norge deles den oftest inn i to kategorier; sjørøye og ferskvannsrøye (anadrom vs. stasjonær), men det er usikkert om disse er genetiske varianter da en sjørøye og en ferskvannsrøye kan være helsøsken, mor og datter eller ellers nærme i slekt. Røyer som “bestemmer seg” for å vandre til sjøs gjennomgår en smoltifiseringsprosess, og drar til havet for å beite i 4-8 uker om sommeren, før den returnerer til ferskvann. I løpet av denne tiden kan den ha mangedoblet sin egen kroppsvekt. Sjørøya drar aldri veldig langt bort fra kysten. Ferskvannsrøya har enten ikke noe valg om å vandre til sjøen, eller velger å bli i vassdraget hele eller deler av livet. Hvis røya har god plass lager den hjemmeområder som den kan forsvare til dels aggressivt for å sikre seg ressurser. Hvis røye derimot opplever høy tetthet endrer den strategi og går over til å svømme i stim, der den oppgir alle forsøk på å forsvare avgrensede områder.

Utseende:

Grønnbrun mørk rygg med sølvfarget mage- denne blir rødoransje i gytesesongen. Buk, hale og gattfinnene har hvit stripe langs kanten. Ofte røde eller hvite prikker på sidene. Finnene er spissere og mer markante enn hos en ørret. Det øvre kjevebeinet rekker helt bak den bakre del av øyet. Røya blir vanligvis et par kilo tung, men det har blitt fanget eksemplarer på opp i mot 20 kg. Den kan også bli svært gammel i arktiske strøk, opp til 25 år!

Diett:

Røya er først og fremst karnivor, men dietten forandrer seg gjennom sesongene. Lever på andre fisk som er inntil 1/3 av egen str, fiskerogn, små krepsdyr, zooplankton og andre små organismer den finner på bunn og vannoverflate. Røya kan også være kannibalistisk om det er matmangel, og spiser gjerne en annen røyes rogn. Røya kan gå lenge uten mat i vinterhalvåret, og det er naturlig at både appetitt og forbrenning/metabolismen går ned på et minimum i kalde perioder.

Kjønnsmodning:

Tidspunkt for når røya kjønnsmodner er både genetisk betinget og påvirket av miljøet. Kaldt vann hemmer vekst og  kjønnsmodning, mens varmt vann framskynder det. Noen røyer kan derfor kjønnsmodne når de er 1 år, mens andre kjønnsmodner ikke før de er 5-6 år gamle. Hannene er ofte fortere klar enn hunnene. Hannen vil få sterk rød buk og få krok-kjeve, mens hunnen vil bare bli lettere rød da hun prioriterer å forflytte rødfargen (som også er en sterk antioksidant) ned til rogna for å sikre overlevelse.

Gyting:

Gytingen foregår vanligvis mellom september og november alt ettersom hvilken temperatur vassdraget holder (finnes populasjoner med vårgytere, f.eks. der innsjøer nesten bunnfryser). Røya gyter nesten alltid i stille vann (innsjø) og kun i ferskvann. Bunnen må være dekket med grus og småstein, og røya prefererer plasser som ikke er for dypt, men heller ikke så grunt at predatorfaren øker. Hunnrøyen leter seg fram til et fint sted, og begynner å grave en gytegrop ved å slå med halen. Hannene vil danne revir og sloss seg imellom om hunnene. De vil også helst gyte med flere hunner samme år. Hunnen tiltrekkes av fin rødfarge på hannen og kan være kresen i valg av partner. Når et passende par har blitt dannet, gyter hun rognen i gytegropen, og hannen skynder seg med å dekke den med melke. Deretter graver de ned rognen ved å slå med halen igjen, og hunnen  vokter gytegropen en stund så ikke rogna blir gravd opp igjen, eller spist av andre fisk. Hunnen legger ca 3000 egg pr kilo kroppsvekt. Røya er en flergangsgyter, og vil ikke dø etter gyting slik som det meste av laksen gjør. Både hannen og hunnen vil etterhvert morfe tilbake til sitt vanlige utseende. Når røya er kjønnsmoden er den en dårlig matfisk da kjøttkvaliteten og fargen blir sterkt forringet.

Eggene klekkes etter ca 515 døgngrader, og plommesekkyngelen trekker nedover i grusen for å finne støtte og skjul mens de vokser. Når yngelen er klar for å begynne å spise trekker den ut av grusen. Dette skjer på våren, og ungfisken forblir på hjemstedet til den er 5-7 mnd gammel eller 15-20 cm lang. Røya vil alltid søke tilbake til sitt fødested for egen gyting. Sjørøye som ikke skal gyte en sesong kan velge å gå opp andre vassdrag, for så å vende tilbake til sitt eget når den selv er klar for gyting.

Evolusjon:

Røya har ekstrem fenotypisk (utseendemessig) plastisitet og stor genetisk variasjon, og genetikken utspiller seg på mange ulike måter ut fra individuell arv og miljøfaktorer. Den kan innta mange forskjellige utseende typer (morfer) som bl.a. har ulikt habitat, atferd og diett, men de kan også skifte morf underveis i livet i større eller mindre grad. Søsken kan innta ulike morfer seg imellom, og avkom av en morf kan innta en helt annen morf når den vokser opp. Røya er en svært spennende art å studere da den faktisk er midt i evolusjonær artsdannelse. Noen steder har de ulike morfene begynt å bli vanskelig å krysse, og når en art er reproduksjonsmessig adskilt fra hverandre er de per definisjon forskjellige arter. Røya vi ser nå kan derfor være stamleddet før det fylogenetiske treet nok en gang deler seg i flere nye røyearter. De ulike morfene kan finnes i hver sine vann, eller leve sammen i det samme vannet så både allopatrisk og sympatrisk artsdannelse er aktuelt.

Eksempler på ulike morfer som er funnet:

1. Pelagisk- svømmer i hele vannarealet. Strengt karnivor. Oppdrettsvarianten.

2. Stor bentisk- bunnlevende. Noe annen diett. Kjønnsmodner ofte seint (8 år)

3. Sjørøye- Er predisponert for å ville migrere til havet om sommeren, og skifter til sølvdrakt/smotifiserer.

4. Brevannsrøye. Ingen tilgang på hoppekreps/rødfarge. Sjelden.

5. Planktivor- lever mest av zooplankton både ved bunnområder og hele vannsøylen

6. Liten bentisk- dvergrøye. Hannene kjønnsmodnes raskt (2 år). Også kalt «sneak fuckers»